Kan yoga være en vei til mer egenkjærlighet? Jeg tror det, kanskje en av mange ulike veier. Vi snakker ofte om at yoga er et sted der vi gjennom praksisen kommer i dypere kontakt med oss selv. Ofte på engelsk sier man at: yoga peels away the layers to our true self. I yoga lærer vi å akseptere oss selv, i stedet for at vi skal prestere og oppnå noe. Yoga matta en plass der egentlig ingen bryr seg om hva vi presterer, eller ikke presterer. Jeg husker fra min Ashtanga teacher Training med David Swenson at han sa: there´s not much glorification in yoga, no one really cares if you accomplish a fancy pose, maybe you care, thats fine. But in the bigger picture no-one really cares 🙂
Vi ønsker alle føle oss glade og ha det bra i hverdagen, og egenkjærlighet kan være et viktig element her. Ofte kan vi lete etter eksterne ting for å føle oss bra, men i yoga finner vi dette fra innsiden. Det samme gjelder med meditasjon. Vi kommer i en dypere kontakt med oss selv, som kan gi oss mer trygghet, hjelpe oss til å stole mer på oss selv med de avgjørelsene vi tar i hverdagen. Yoga praksisen kan også gi oss mer selvtillit, og en bedre forståelse for oss selv. Vi får en sterkere kontakt med vår intuisjon, jeg tenker ofte på dette som magefølelsen. Den indre stemmen, eller som Rumi (en mystiker og poet fra 1200-tallet) sier: ´There is a Voice that doesn´t use bords. Listen». Jeg vet at for meg, så er en av mange ting jeg har fått fra yoga praksisen det at jeg har lært å stole helt på meg selv. Når jeg er i bakasana, stoler jeg på at jeg klarer å holde nok fokus i denne arm-balasen til at jeg ikke detter på nesen 🙂 Når jeg tar drop-backs, stoler jeg på at jeg lander trygt, fordi jeg klarer å ta i mot meg selv. Men det var ikke alltid slik, jeg måtte igjennom en del frykt (og en låsning i hoften som jeg fikk beskjed om at var en låsning i hodet mitt 🙂 ), før jeg klarte det komfortabelt.
Meningen med yoga er at vi skal komme dypere i kontakt med oss selv. Og på veien lærer vi mye om oss selv. Det er ulike måter å praktisere på. Noen ganger kan yoga praksisen være at man jobber for å oppnå noe, et mål. For eksempel å få til en øvelse som er utfordrende for oss. Den andre måten, som jeg føler vi har i Ashtanga yoga, er at vi går på matta, uten en agenda over hva vi ønsker å oppnå i praksisen, eller hvor langt ut i serien vi går i dag. Det eneste som betyr noe er at vi møter opp på matta og praktiserer. Alle har sine utfordringer i denne praksisen, vi er alle mennesker. På samme måte som vi alle går gjennom mange av livets utfordringer. Begge måtene å praktisere på er selvfølgelig begge helt ok.
Yoga praksisen er på mange måter en metode som vi kan bruke for å finne mer egenkjærlighet, med at vi tar litt tid til oss selv. Vi lytter til pusten og til kroppen, og vi behøver ikke å prestere noe som helst. Vi går litt ut av hodet, og inn i kroppen, og vi kan alltid ta en pause på matta og bare hvile hvis vi har behov for det. God praksis!
